Om rasen


 
Historie:

Afghanerens hjemland er Afghanistan, men man regner også områdene i Nord-India og dagens Pakistan som rasens opprinnelsessted. I hjemlandet brukes de fremdeles til jakt, og den regnes som en dyrebar ”nyttegjenstand”, og ikke som resten av verden, hvor den utelukkende brukes som selskapshund. Rasens opprinnelige anvendelse som er hetsjakt, hvor hunden løper viltet opp i vanskelig fremkommelig og kupert terreng, krever en kraftig bygning med forholdsvis kort rygg og sterkt bakparti. Hunden skal bevege seg lett og smidig med høyt båret hode og hale, nærmest som om den hele tiden er som en spendt fjær, som når som helst kan forsette i flygende galopp.

 

Man liker å kalle afghaneren verden eldste hunderase. Det er i alle fall sikkert at det er en gammel rase. Det hevdes at det var nettopp den afghanske mynden som var med som representant for hundene i Noahs Ark. Afghaneren er en mynde, som alle har til felles at de jakter med synet (mynder på engelsk: sighthounds).
I prinsippet er det ingen forskjell på mynder og andre jakthunder som selvstendig driver byttet foran seg og til slutt, når det er tilstrekkelig utmattet, knekker nakken på det med et hurtig og kraftig bitt.

Forskjellen ligger i myndenes hurtighet. De kan ta igjen nesten hvilket som helst bytte i løpet av meget kort tid. Til gjengjeld forhindrer farten dem i å bruke nesen under jakten. De skal hele tiden ha byttet i synsfeltet.

 

Afghaneren kom til England i 1890-årene og i 1895 ble de første hundene utstilt. Det var Mrs Ella Withbread som stilte ut en tispe og en hann ved navn Shahzda og Mooroo. Disse to ble slik en stor sensasjon at da de døde, ble de utstoppet og kan den dag i dag sees på British Museum.

I 1907 kom hunden Zardin til England og det var nettopp denne som senere skulle danne grunnlaget for standarden. Zardin ble invitert til Buckingham Palace for å møte Dronning Alexandra. replicas de relojes

"Zardin"

Første verdenskrig satte en stopper for hundeoppdrett i England, men i 1920-årene så kom Major og Mrs. Bell-Murray tilbake til England med et stort antall ”innfødte” Afghanere. Disse hundene var fra grenseområdet mellom Baluchistan og Afghanistan, og sammenlignet med Zardin var de høyere, lengre i kroppen og meget sparsomt bepelset.

I 1925 brakte Mrs Amps noen av sine ”Ghanzni” hunder med fra sin kennel i Afghanistan; en av disse var den senere så berømte Sirdar av Ghazni, som av mange regnes som en av rasens fundamenter. Sirdar minnet av type mye om Zardin.

Det er fra disse to kenneler; Bell-Murray og Ghazni som de europeiske og siden amerikanske afghanere stammer fra. Man kalte den gang Bell-Murray hundene for fjell-afghanere og Ghazni-hundene for ørken afghanerene. I 1924 ble det laget en ny felles standard utifra de beste fra begge varianter. Dagens afghanere er således en blanding av disse to typene. I begynnelsen ble det importert mange forskjellige mer eller mindre behårete varianter fra disse områdene. Størrelsen og proporsjonene varierte veldig, pelsmengde og struktur likeså. Noen var svært elegante, noen var kompakte og tunge. Alt dette ligger i genbanken til dagens afghanere.

Her er et bilde av idealtypen som kanskje de som lagde den nye standarden så for seg - "Westmill Tamasar"

Afghaneren i Norge i dag:

 

Den første afghaneren kom til Norge i 1938. Det har aldri vært en rase med store registreringstall i Norge, men det er mange som er trofaste til rasen og som aldri kunne tenke seg en annen hund.

Den afghanske mynden har ikke sin egen raseklubb i Norge, men Afghanerutvalget i Norge hører inn under Norsk Myndeklubb som eget raseutvalg for rasen. Afghanerutvalget arrangerer egen utstilling, treff for afghanereiere, har egen kolleksjon med logoprodukter, samt er ansvarlig for disse sidene.

 
 
 

Det blir registrert mellom 3 og 5 valpekull i Norge hvert år, mao ingen stor rase.

Men vi som har rasen, kan ikke skjønne at det går an å leve uten. De er snille og hengivne, dog hengivne når det passer dem. Det er vel nettopp deres eiendommelige vesen som tiltaler så mange, for ikke å glemme deres skjønnhet. Finnes det noe vakrere?

 

Den afghanske mynden er ikke bare en sofahund. Det finnes mange aktiviteter du kan ta med deg din afghaner på. Det er mange av dagens afghanereiere i dag som velger å stille ut sin hund. Mange har ambisjoner om at sin hun skal bli champion, men det som driver de fleste er nok fellesskapet de opplever rundt ringen.

LC- (Lure Coursing) har kommet opp som en ny populær sport for myndeeiere i Norge. LC er falsk jakt på hare – der haren er en plastpose. Les mer om denne sporten under Aktiviteter og LC på sidene våre.

Agility og lydighet – I Sverige, Finland og USA er det mange som er ivrige innenfor både agility og lydighet. I Norge er det vel ingen som vi kjenner til som har drevet med dette som regelmessig trening – bortsett fra noen som har forsøkt seg på agilitybanen (afghaneren elsker det!) og litt i lydighet.

Temperament:

En afghaner er en tiger, en løve, en katt og en apekatt i en og samme innpakning.

Da er det vel ikke så unaturlig at et slikt dyr kan drive sin eier til vanvidd i det ene øyeblikket, samt få samme eier i neste øyeblikk til å tape sitt hjerte til dette herlige vesen.

Vil man eie en afghaner – eller rettere sagt eies av den – så er det av aller største nødvendighet at du setter deg godt inn i rasen før du går til anskaffelse av en.

Afghaneren kan være mer eller mindre reservert overfor fremmede. Den vil gjerne se deg an før den kommer bort og hilser, og kanskje ønsker den ikke å hilse i det hele tatt.

En afghaner er også en forkledd tyv. Den hopper gjerne opp på benken og ser om du har glemt noen middagsrester. Den er en kløpper til å åpne kjøleskap og glidelåser på bager.

Dette er IKKE et arrangert bilde, men sier vel alt om afghaneren....

 

Det temperamentet vi finner på afghaneren i dag, ble formet av nomadene. Da jegeren slapp hunden etter byttet, var hunden på egenhånd. En jaktende hun kan ikke gå tilbake og sjekke med sin herre hva han skal gjøre i neste øyeblikk; å gjøre dette ville kunne medføre at han gikk glipp av byttet. I stedet for måtte afghaneren ta sine egne avgjørelser, og utviklet således seg til å bli en selvstendig hund. En jagende hund måtte også stole på sitt syn og kunne jage på alt som rørte seg. En hund som skulle jage snø leoparder måtte også opptre fryktløs. Summen av dette har blitt rasen slik vi kjenner den i dag.

Det er ikke lov til å drive jakt på levende dyr i Norge i dag. Det er vel også de færreste som tenker på jakthunder da de går til anskaffelse av en afghaner i dag. Men – man bør ha bakgrunnen til disse hundene klart i tankene. Hos enhver mynde ligger jaktlysten der, gjemt like under overflaten. Selv hos den snilleste og mest veltilpassede afghaner kan den dukke opp – som lyn fra klar himmel. En katt som løper over plenen kan utløse en eksplosjon som du sikkert ikke har sett maken til. Da hjelper det lite å rope… At hørselen på denne måten av og til kan svikte, har ikke noe med ulydighet å gjøre. Og det er heller ingen svakhet hos mynder. Alle drivende jakthunder kan oppvise denne form for ”akutt døvhet.”

 
 
Stell og mosjon:

Leser du gamle hundebøker, står det ofte at afghaneren må gres hver dag.
Gjør du dette, vil du garantert få en slitt og stygg pels. Tørr børsting sliter enormt på pelsen.
Vi har laget et eget kapittel på siden vår som heter pelsstell/bading. Her kan du sikkert få noen tips til stell av din afghaner. Generelt kan vi si at du bør sette av en dag i uken til stell og bad av afghaneren din.

Hvis du ikke liker og kunne tenke deg å stelle pels i 2-3 timer en gang i uken, ja, da bør du styre unna en afghansk mynde.

Afghaneren krever mye mosjon for å holdes i topp kondisjon.

Bør få en god tur hver dag. Vil gjerne løpe løs – men vil også gjerne stikke av, om ikke de har fått mulighet til å gå ofte løse.

hublot replica watches http://www.heatclock.net


Til toppen